Pappa <3

(02.01.72 - 04.01.06)
jeg elsker deg.

herregud, det har gått 3 år siden jeg så deg sist.. og jeg savner deg noe helt ubeskrivelig mye! Savner lukten av deg, hvordan du var og jeg er så sinnsykt glad i deg. Skulle ønske du var her nå, når jeg går igjennom et rent helvete. Skulle ønske du kunne være her å blåse på sårene mine, og få alle problemer til å forsvinne like fort som de var kommet. For det var sånn du var.. en ekte mann. En tvers igjennom ærlig og seriøs person. Jeg klarer fortsatt ikke å snakke om det som skjedde, enda det har gått 3 år. Tiden har gått så sakte, og tiden etter har vært helt jævlig. Nei, jeg bodde ikke hos deg mer enn 3 år, etter at mamma lå i koma, til du døde, men jeg ble uansett knyttet til deg. Mamma har sendt meg til psykolog og helsesøster for å få meg til å snakke ut om følelsene mine. Ikke at det har hjulpet.. i det hele tatt. Hun er nemlig redd for at jeg skal ta livet mitt. Og tro meg, jeg har tenkt tanken. Men jeg ville aldri ha gjort det. Unnskyld for at jeg var så kald og følelsesløs. Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg.. som jeg ikke klarte å si før du døde. Det er altfor tungt å gå til graven din, for da må jeg innse det jeg aller helst ikke vil; at du er borte, og at du aldri kommer tilbake.
- For jeg husker det som om det var i går. Vi dro på bursdagen din, og du lå der som den sterke personen du var. Kan ikke tenke meg hvor mye smerte du bar på de to årene. Du gikk igjennom et titalls cellegiftkurer, over 5 operasjoner i lever, skulder og hjerne, i tillegg til å bli en prøvekanin for sykehusene.. bare to dager etter du ble 34 år, den 4 januar, fikk tante en telefon. (for jeg bodde hos tante, onkel og søskenbarna mine på den tiden da du var så syk). Plutselig ble hun helt fra seg, satte seg på huk, begynte å gråte. Jeg ble redd, og skulle til å gå inn på rommet igjen. Vi hadde akkurat lagd mat.. også kommer hun og gir meg en klem samtidig som hun sier; "Jeg er så lei for det Linn, han er borte.." Så gråt vi sånn lenge, alle sammen. Det kom flere folk den kvelden, tror at klokka var rundt 19:00. Alle sa det samme, at de kondolerte, og jeg holdt på å spy. Den kvelden er den værste kvelden i hele mitt liv. - Fortsatt den dag i dag klarer jeg ikke å høre på Kristian Valen - Still here , for det var den sangen jeg hørte på den kvelden før jeg skulle sove. Den får meg alltid til å gråte .. og til å tenke på deg. Heller ikke Bjørn Eidsvåg - Eg ser , som de spilte i begravelsen din. Jeg trenger deg så mye, skjønner du ikke det? Hvorfor kan du ikke bare komme tilbake til meg, sånn at alt kan bli som før? .. JEG ELSKER DEG AV HELE MITT HJERTE, PAPPA! <3